Holder ikke ut lengere. Klarer og rote meg opp i problemer heletiden. Nå føler jeg at jeg klarer ikke mer, føler meg skutt.. lyst og sette meg i en grop og råtne. Har blitt en person... ja, vil nesten ikke nevne hvordan jeg har blitt. Sjokkerer meg selv når jeg tenker meg om. Ingenting går min vei. Jeg har ingen måter og bevise hvor mye jeg angrer på de tingene jeg har gjort. Tør ikke prøve gjøre ting bra igjen, tør ikke åpne munnen min og fortelle hvor lei jeg er meg på grunn av det jeg har gjort.. fordi alt jeg gjør eller sir, blir bare feil. Føler ikke jeg er verdt å til å ha dette livet, noen andre der ute fortjener det så mye mer enn meg. Missbruker livet mitt, prøver så godt som mulig og tenke positivt. Men når jeg tenker på alle de feilene og alt som har skjedd, så er det så godt som
umulig og tenke positivt. Jeg vil vel egentlig si at akkurat nå så skal det mye til for at ting kan bli bedre. Siden jeg deler mine ''sorger'' med dere, føler jeg meg ganske selvopptatt med tanke på at det sitter noen der ut som misunner livet mitt, misunner det å ha ett liv.. men jeg vil vel si at det går greit og deppe av og til. Jeg hater den jeg har blitt, skjemmer meg rett og slett. Skulle gjort hvaa som helst for og få flytte NÅ, akkurat dette sekundet. Eller spole tilbake, å glemme alt. Begynner snart og bli ferdig med det der og deppe for i dag..har fått det meste ut med og snakke med mine gode venner som jeg setter sååå stor pris på. De som holder meg oppe, gir livet mitt mening.
Satt tidligere i dag.. så gjennom ting fra 8ende, da jeg bodde i Tromsø. Fikk nesten lyst til og skrike da jeg fant dette inne i en bok:

Foralltid gjør meg trist,fordi.. foralltid ble ikke det vi sa. Jeg savner Julie sånn, beste naboen jeg noen sinne i mitt liv har hatt! Off, om du finnes i himmelen gud.. så gjør ting bra igjen. Har så lyst og bevise enkelte at jeg angrer på mine feil.. men er så å si umulig. Fordi jeg vet alltid hva som er best og gjøre, hva som er feil og gjøre.. men av og til, eller som oftest.. kortslutter hjernekapasiteten min, og jeg gjør det som er feil. Så emosjonell som jeg er nå har jeg aldri vært før.. klarer ikke og tenke, klarer ikke beskrive følelsene mine. Bare ting kunne blitt som før. Er ikke sikkert jeg blir og blogge noe spessielt nå framover, ingen som leser, ingen som kommenterer, ingen vits. Ser ut til at det blir døgning i dag da.. klarer ikke og legge meg når hodet mitt er full av tanker!